Norsken og jeg

Norsklæreren vår har bedt oss om å skrive et innlegg med tittelen "Norsken og jeg". Da er det bare å begynne, og jeg må gå ganske langt tilbake i min livshistorie. Norsken og jeg har vært sammen siden jeg begynte å snakke. Vi var venner i starten og hadde det kjempegøy, men etterhvert ble norsken mer seriøs og vi vokste fra hverandre. Forholdet vårt ble mye mer alvorlig, og det ble ikke bedre da han introduserte meg for den nye kompisen sin - nynorsk. Jeg hater nynorsk, men heldigvis må jeg bare være sammen med ham på skolen.


Du skjønner, norsk og jeg har et varierende forhold. På skolen misliker vi hverandre, mens i fritiden er vi sammen så godt som hele tiden. På fritiden er norsken seg selv med alle sine feil og mangler. Norsken er mer leken og vi er en del sammen med engelsk og, men på skolen forandrer han seg. Han blir pirkete, kravstor og godtar ingen form for personlige feil. Sammen med nynorsken plager han meg med dumme unødvendige leker som verbbøying og setningsanalyser som bare de liker. Jeg vil allikevel fortsette å være sammen med norsk, høyst sannsynlig resten av livet. Vi har vært sammen siden jeg lærte å snakke, og vi vil nok være sammen til dagen dør. Kristoffer